Historier fra virkeligheten, del 1

Vi skal i tiden fremover komme inn under huden på medlemmene i Mekkeklubben i serien "Historier fra virkeligheten". Først ut er Vara for vara H. Kongsgården D.H. Torsteinsen.

Som modern sier: "Det er mye som kan forklares med at du lærte å kjøre med en Toyota Dyna."'

(Dette er ikke den faktiske Dyna`en til fam. Torsteinsen. Dyna`en deres var rød. Bildet er kun ment som en illustrasjon. Red. anm.)







Vi skal tilbake til 1989 nå, Kjitta har en slags håkki og semska boots, bor på Kongsberg og har begyt å klø noe gruelig i gassfoten. På kjøkkenbenken ligger nøklene til en 1987 Toyota Dyna 100, raud og antilekker, men gudhjælpemeg så fristandes å fyre opp. De første gangene er det bare oppstart, giring og gassing uten å flytte bilen. Så blir det litt rygging, litt jokking framover og derfra går det slag i slag. Tanken kjøres tom i løpet av noen uker på ruta: Stabburet-uthuset-postkassa-stabburet-uthuset osv. Med fullt pådrag viser det seg å være mulig å legge inn fjerde giret over en avstand på max 150 meter, selv om det rister noe fryktelig og må bremses hardt i enden. Kommer aldri til å glemme følelsen av å passere stabburet i 45 km/t og være mildt sagt usikker på om det er nok friksjon i graset til å stoppe, før møtet med porten på uthuset blir vanskelig å bortforklare.

Fra jeg fikk lappen i 1992 har jeg sikkert kjørt 10.000 km med det som må være en av de mest spennende bilene å kjøre av alt som er produsert etter krigen. Den har null styrefølelse, i et enormt ratt med 20 cm dødgang, uten servo. Bilen trekker på bakhjula, men med all vekt foran er det ikke noe veigrep bakante. Balansen i bilen er veeeldig interessant å ratte med, og uten noe panser til å ta av kreftene ved en kollisjon er det en dødsfelle - rett og slett. Perfekt ungdomsbil, med andre ord. Sånn sett er det en lykke at bensinmotoren er ufattelig veik, så puslete at du kan glemme Lierbakkene i fjerde eller femte gir.

Egenskapene på vinterføre kan sammenlignes med hva som helst, minner mest om å kjøre ned en slalåmbakke baklengs på en søplepose i fylla. Har f.eks. et flott minne fra en tur til Kathrine i Bekkefaret en gang. Der måtte man først forsere en bakke, deretter venstresving før enten svinge inn til venstre på gårdsplassen eller opp en ny bakke opp til toppen for å snu (forøvrig vokste nå så berømte Shortcut opp i det nabolaget): Freste opp første bakken, drifting gjennom svingen men gårdsplassen er full og kommer ikke opp siste bakken gitt... Begynner å skli bakover, tverrvender bilen og blir stående fast med fronten godt inni gjerdet til Stensrud sr. og ræva inni brøytkanten. Tok med litt "ved" inn til Stensrud og måtte be om hjælp fra halve nabolaget for å få vinterbilen på rett kjøl.

Om jeg anbefaler noen å kjøpe bilen? Hvis du har råd, skal du ikke bli skuffa.